Jeg hører mye om andre foreldre til barn med adferdsproblemer som veldig lett kommer i konflikt med andre ansvarspersoner i barnas liv, da tenker jeg først og fremst på skolen.
Noen mener nemlig det er foreldrenes skyld at barna er «umulige» og dette fører aldri til noen god dialog mellom partene, det sier seg sjøl! Selvsagt kan det hende de har rett i det noen ganger, og et barn uten diagnose får ikke alltid så mye sympati når de framstår som rampete, usosiale, frekke og av og til voldelige. For jeg vet enkelte får det inntrykket av min sønn dersom de treffer han på sitt verste. Heldigvis har det gått seg til det meste, og mye av æren for det vil jeg legge på de som han har og har hatt rundt seg til daglig. Vi har virkelig vært kjempeheldige! Læreren var spent etter første informasjonsmøte- før overgangen fra barnehagen- men sier nå at han jo slett ikke var så ille som hun fikk inntrykk av da.
Og så har skolen en rektor- en fantastisk rektor. Han er en lavmælt, rolig type, smiler hver gang du ser han- men allikevel er han en person som alle som en respekterer og liker. Han trenger ikke heve stemmen for å bli hørt.
Han er ofte lærervikar, for som han sier- først på den måten kan han bli kjent med elevene sine. Det synes jeg er en flott ting å si, og ingen selvfølge. Det er faktisk ikke alle rektorer som tenker slik!
Han har tatt seg spesielt av min sønn, for det har vært episoder der Dexter rett og slett krever å få være aleine- lyder og mennesker blir for mye for han. Da er det godt å få komme inn på rektor sitt kontor.
På tross av det så er det ikke stas å MÅTTE gå til rektor på grunn av man har brutt skolereglene! Heldigvis…
Så rektor er et unikum. Han tar seg også ofte av Dexter i SFO tida, er det noe praktisk arbeid som ungene har mulighet for å delta i, så henter han Dexter og gjerne et barn til- da føler de seg utrolig verdsatt! Det skal så lite til.
I går var det juletrelysene som måtte sjekkes før de ble hengt opp, en annen gang var det bord som skulle flyttes, osv. Enkle oppgaver- men sånne oppgaver gjør at min sønn trives på skolen, og får ansvarsfølelse for at alt skal fungere.
Tenk om alle rektorer hadde vært sånn!
Derfor var det jeg ville lage en liten hyllest til rektor.
Menneskeklok- er det det man kaller det? Egentlig minner han mest om han på bildet under her- som personlighet vel å merke!
Tidsklemma! 